Wendy

Denne teksten er så elendig at jeg har mest lyst til å fjerne den fra siden, men så tenker jeg at jeg lar den bar ligge som et eksempel «what not to do». Men, denne er ikke noe jeg er stolt av.

Wendy hadde aldri visst hva faren het. Eller hvem han var. Selvsagt hadde hun spurt moren, mange ganger, men hun hadde brutt sammen hver gang. «Hvorfor maser du så om dette? Jeg vil ikke snakke om det, har jeg sagt!» Så kom tårene. Og hikstingen. Og så gikk hun inn på soverommet og lukket døren. Hver gang. Så dette forble et usnakket tema.

Wendy var 17 år. Og ikke særlig populær. Det hadde hun i grunnen aldri vært, men det gjorde ikke så mye. Hun holdt seg for seg selv, både på skolen og på fritiden. Venner hadde hun få av. Det var Sara, som egentlig bare var venninnen hennes fordi hun måtte. Dette var Wendy helt sikker på. Sara og Wendy hadde vokst opp som naboer og moren til Sara var svært streng. Wendy visste at Sara hadde fått beskjed av moren om å «være snill mot Wendy». Så det var hun. Snill, men ikke noe mer. Og så var det Thomas, men han var fetteren hennes, så det telte liksom ikke. Thomas var ett år eldre og heller ikke særlig populær, så de to hadde bare endt opp som venner, selv om de ikke hadde mye til felles. Thomas var opptatt av data og tv-spill, teknologi og vitenskap. Wendy kunne ikke brydd seg mindre om disse tingene. Bøker, fotografi og tegning var det som opptok henne. Likevel hang de sammen ofte og snakket om alt og ingenting.

Wendy hadde aldri blitt mobbet eller ertet fordi hun ikke hadde noen far, men det hadde likevel vært vanskelig. Hun visste ingenting om ham. Ikke navn, ikke hva han drev med, ikke hvordan han så ut. Hun visste ikke engang om han var i live eller ikke. En del av henne manglet, hun følte seg ikke som et komplett menneske. Thomas hadde ofte presset henne til å mase på moren, men det var ikke verdt det. Morens sammenbrudd kunne vare i dagevis. Dagevis med tårer og hyling, trøsting og unnskyldninger. Medisiner og telefoner til legen. Mye prat, men aldri om faren. Så Wendy hadde lært seg å ikke spørre. Hun fikk heller bare leve som et ukomplett menneske.

Det nærmet seg eksamenstid. Wendy gikk i første klasse på videregående og hadde kommet opp i engelsk skriftlig. Hjemmeeksamen. Oppgaven var å finne en gammel gjenstand og lage en fiktiv historie rundt denne. Det passet henne fint, hun likte å drømme seg bort i egne historier. Men hvilken gjenstand skulle hun velge? Riktignok hadde de nesten bare slitte, gamle ting hjemme, men hun tvilte på at hun ville få en god historie ut av en utslitt lenestol. Hun trengte noe mer, noe med sjel.

Moren satt i sofaen med et glass rødvin. På bordet lå en pilleeske og en pakke kleenex. Hun hadde tydeligvis ikke hørt at Wendy kom hjem, for hun satt og smånynnet for seg selv. Wendy gikk bort til sofaen og moren skvatt til. Hun grep kleenexpakken, dro ut en serviett og snøt seg. Øynene var røde. «Går det bra, Mamma?» spurte Wendy forsiktig. «Jada, det er bare allergi. Pollen, vet du. Irriterende.» Men Wendy visste godt at det ikke var pollen. Dette var en av morens mindre sammenbrudd, et av dem hun trodde hun klarte å skjule for Wendy. Hun satt seg ved siden av moren i sofaen. De satt slik lenge, i stillhet. De eneste lydene de kunne høre var klokken på veggen som tikket og moren som snufset innimellom. De kunne ofte sitte slik, bare de to. Sitte lenge og ikke si noe. Moren var bare i begynnelsen av 30-årene, men hun oppførte seg stort sett som om hun var 60. Hun satt som regel hjemme i sofaen under et pledd, kikket ut av vinduet og nippet til et glass rødvin. Hun var sykemeldt – alltid – og var derfor aldri ute med venner. Hun hadde vel egentlig ingen venner, bare bekjente. Legen hadde sagt at hun ikke skulle blande medisinene med alkohol, men det tok hun ikke hensyn til. Pilleesken var alltid i nærheten.

Wendy tok etterhvert ordet og begynte å fortelle om skoledagen sin, om lekser og arbeidsoppgaver, og hun nevnte eksamen. «Har du noe gammelt jeg kan bruke? Kanskje noe fra da du var ung? Eller noe som er igjen etter mormor?» «Du får se på loftet,» sa moren, «jeg vet ikke helt hva som er der, men du finner sikkert noe du kan bruke.» «Okay,» sa Wendy og reiste seg. Hun ga moren et kyss på kinnet og forlot stua. Hun gikk opp i annen etasje og videre opp den bratte trappen til loftet. Hun åpnet forsiktig døren. Det luktet støv og møllkuler. Hun famlet etter en lysbryter og fikk til slutt skrudd på lyset. Det var mange år siden hun hadde vært på loftet og hun kunne ikke huske at det var så stort. Rad på rad med gamle pappesker, søppelposer med klær, malingsspann og gamle møbler. Gulvet var støvete og det knirket da hun gikk på det. Hun begynte å lese på eskene. ‘Wendys skolebøker’, ‘Wendys tegninger’, ‘Wendys babytøy’. Wendy, Wendy, Wendy. Som om moren ikke hadde hatt noe liv før Wendy ble født. Hun lette gjennom eske etter eske, men alle sto det ‘Wendy’ på. Men plutselig, helt bakerst inni en krok, fant hun en liten pappeske hvor det sto skrevet ‘Minner’ med tynn, blå tusj. Esken falt nesten fra hverandre da Wendy åpnet den. På toppen lå det et stoffstykke, som for å beskytte resten av innholdet. Hun begynte å ta ting ut av esken. Noen gamle bøker, en lysestake i kobber, et smykkeskrin fullt av juggel, et silkeskjerf, et par babysko, og et fotoalbum. Hvorfor har mamma aldri vist meg dette før? Hun begynte å bla i fotoalbumet. Det var ikke noe system og bildene var limt på sidene hulter til bulter. Bilder av mennesker, bilder av landskap, bilder av dyr, bilder av ting. På noen av bildene kunne hun kjenne igjen moren, tante Trine, mormoren og morfaren. De smilte på alle bildene og så ut som et perfekt familie. Over noen av bildene sto det skrevet enten årstall eller navn på de som var på bildene. På siste side var det et bilde av en teaterscene med masse ungdommer på. Moren sto midt i gruppen, i en lys nattkjole og blå tøfler. Hun var i tenårene, kanskje 15. Alle på bildet holdt hverandre i hendene, men moren sto litt foran de andre, hånd i hånd med en jevnaldrende gutt i grønn trikot. Over bildet sto det skrevet ‘1996’. Året før jeg ble født.

Wendy følte hun hadde sett noe det ikke var meningen at hun skulle se. Dette var hemmelig. Dette var morens skatter. Hun følte seg skyldig og begynte å legge tingene opp i esken igjen. Men da hun skulle legge oppi fotoalbumet, falt et bilde ut. Det var teaterbildet. Wendy tok det opp, men da hun skulle legge det tilbake i fotoalbumet, så hun at det var skrevet noe bak på bildet. ‘Peter Pan og Wendy. Majorstuen Amatørteater, 1996.’ Wendy skvatt. Peter Pan og…Wendy. Det er jo meg. Hun hadde alltid tenkt at det var litt rart at moren ga henne et engelsk navn, men moren var ganske eksentrisk og hadde alltid hatt et behov for å skille seg ut, så Wendy tenkte at det var årsaken. Hun så på bildet. Kan jeg være oppkalt etter en rolle mamma hadde som tenåring? Hun syns det var merkelig.

Moren satt fremdeles i sofaen da Wendy kom ned. Øynene var ikke lenger røde og hun snufset ikke. Wendy satt seg igjen ved siden av moren. Hun visste det var risikabelt, at hun kunne utløse nok et nervøst sammenbrudd, men hun tok sats og viste moren fotografiet. «Hva er det her?» spurte Wendy. Moren så på bildet og stivnet. «Hvor fant du det?» Hun var sint i stemmen og underleppen skalv. «I en eske på loftet. Det står navnet mitt bak på det.» «Gi meg det!» Moren rev det ut av Wendys hender og ble sittende å stirre på det. Wendy kunne høre at hun pustet tungt. «Mamma, noe må du fortelle meg.» Moren så på henne. Wendy tenkte at nå kommer sammenbruddet, men det kom ikke. Moren bare satt og stirret på henne. «Wendy, jeg…» Hun hadde tårer i øynene. Wendy lå hånden sin på morens skulder og så spørrende på henne. «Mamma, vær så snill.» «Greit. Du har vel rett. Du bør få vite det.» Moren tok sats, fylte lungene og begynte å fortelle. «Dette er meg. Jeg spilte Wendy i ‘Peter Pan’ da jeg gikk på ungdomsskolen. Se så pen jeg var som ung,» sa moren og smilte. Wendy syns at moren fremdeles var pen. «Han jeg holder hender med het Andreas og han spilte Peter Pan. Han gikk ett klassetrinn over meg. Jeg hadde aldri snakket med ham før vi begge ble valgt ut til hovedrollene og jeg husker jeg var så redd for at han ikke skulle like meg. Men han var veldig snill mot meg. Vi pleide å øve på replikker én dag i uka, og etterpå gikk vi på kafé og drakk kakao og pratet sammen i timevis.» Wendy smilte. Det hørtes så hyggelig ut. Hun skulle ønske hun kunne ha det sånn med noen. «Pappa, altså morfar, hadde dødd av kreft to år tidligere og Andreas hadde også mistet faren sin, så vi følte vel en slags tilhørighet med hverandre. Vi jobbet med stykket i 3-4 måneder og i løpet av denne tiden ble vi kjærester. Han var så søt og snill mot meg. Han introduserte meg stolt til vennene sine, han tok meg med hjem til familien, og han fikk meg til å føle meg så spesiell. Jeg var stormforelsket. Den type forelsket man bare blir når man er i tenårene. Det var så intenst, og det virket som det bare var oss to i hele verden. Bildet er fra den siste forstillingen. Det var på skole-avslutningen før sommeren. Se, som jeg smiler. Se, da. Ser jeg ikke ut som verdens mest lykkelige menneske? Det var det jeg følte meg som.» Moren tok en pause. Hun la fra seg bildet og tok opp det nå tomme vinglasset. Uten et ord gikk hun og hentet en ny flaske, åpnet den og fylte glasset. Så satte hun seg i sofaen igjen.

«Dette er så vanskelig for meg å prate om, jenta mi.» Hun hadde blanke øyne og et uttrykk som minnet om en hund som visste den var på vei til å bli avlivet. Hun trakk pusten. «Andreas hadde en kompis. Han het Ole og gikk første året på videregående. Han kjørte moped og røyka Lucky Strike. Jeg var alltid litt redd for Ole. Han snakket så høyt og så mye, og han var veldig dominant. Det virket som om Andreas ikke syns det gjorde noe, så jeg sa ingenting. En dag jeg var på vei hjem etter å ha vært hos Andreas, kjørte Ole forbi meg på mopeden. Han spurte om han skulle kjøre meg hjem. Jeg turte ikke å sitte bakpå ham, for han kjørte alltid så fort, så jeg sa at jeg heller ville gå. Han kjørte litt i ring rundt meg og begynte å rope frekke ting til meg. Jeg prøvde å late som ingenting og gikk litt fortere. Plutselig skrenset han mopeden foran meg og hoppet av. Han gikk helt opp til meg. Jeg ble redd. Det var ingen andre i nærheten og det begynte å bli mørkt. Jeg dyttet ham bort og begynte å løpe. Jeg kunne høre han løp etter meg og plutselig hadde jeg en arm rundt halsen, og…og…» «Mamma, det går bra, du trenger ikke å si det.» Wendy satt og holdt rundt moren. Ettersom hun ble eldre hadde det blitt mer og mer hun som tok vare på moren, enn omvendt. «Ja, som du skjønner. Ole var ikke en bra fyr,» sa moren og pustet ut. «Han var ikke en bra fyr… Jeg husker jeg latet som jeg var syk de neste dagene, så folk skulle la meg være i fred. Jeg klarte ikke å treffe Andreas, jeg klarte ikke en gang å snakke med ham på telefonen. Etter et par dager hørte jeg det ringte på døren. Jeg hørte fottrinn i trappen og at døren ble åpnet. Og der sto Andreas. Han var sint. Jeg lå i sengen og han kom bort til meg. Han fortalte at Ole hadde sagt til ham at jeg hadde flørtet med ham, spurt om han ville bli med meg hjem, og så videre. Jeg ble jo helt sjokkert. Jeg nektet, men Andreas trodde ikke på meg. For hvorfor skulle vel Ole fortalt ham noe sånt hvis det ikke var sant? Andreas skjelte meg ut og ropte stygge ting til meg. Til slutt kom mamma inn og heiv ham ut. Jeg traff ham ikke mer hele sommeren. Jeg prøvde å ta kontakt, men han nektet å snakke med meg.

På noen dager hadde min verden blitt snudd på hodet. Jeg fortalte ikke noe til noen. Jeg holdt meg mer og mer for meg selv. Jeg følte meg så grusom, det var nesten så jeg trodde på alle de fæle tingene Andreas hadde ropt til meg.» Moren tok en pause igjen. En slurk rødvin. En liten pille. «Som om ikke dette var nok, fant jeg etter noen uker ut at jeg var gravid.» Hun kikket lenge på Wendy. Wendys hjerte dunket hardt. Det var en ubeskrivelig stemning i lufta. Som om alle verdens hemmeligheter plutselig var kommet til overflaten. «Var du gravid med meg?» spurte Wendy. Moren nikket. «Jeg skulle ta abort, men ombestemte meg. Du var liksom allerede en del av meg og jeg klarte ikke å gi slipp.» Hun gråt. Tårene trillet nedover ansiktet. «Og jeg er så glad for at jeg beholdt deg. Jenta mi. Min Wendy.» «Men, jeg skjønner ikke hvorfor du kalte meg Wendy, minnet ikke det deg bare om noe fælt?» «Nei, det minnet meg om noe fint. En lykkelig tid. Det føltes så naturlig at du skulle hete det. Jeg begynte å kalle deg det med en gang jeg fant ut at det var ei jente jeg bar på.» Det ble stille. Wendy visste ikke om hun turte, men hun måtte få vite det. «Hva med Ole?»spurte hun forsiktig. Moren sukket. «Han døde. Heldigvis, holdt jeg på å si. Han krasjet med mopeden den sommeren, ble skadet, havnet i koma og døde etter halvannen uke. Han fikk aldri vite om deg. Ingen visste at han var faren. Bare mamma og tante Trine. Siden han døde, holdt vi det innen familien. Vi flyttet fra Oslo, du ble født, og, ja… Tante Trine hadde jo allerede fått Thomas, så hun, onkel Erik og mormor hjalp meg med å ta vare på deg. Og, resten vet du.» «Herregud,» sa Wendy. «Jeg vet ikke hva jeg skal si, jeg. Dette er jo helt sykt. Mamma, du skulle ha sagt noe.» «Ja, jeg vet det. Men det er vanskelig å snakke om og jeg ville at du skulle bli gammel nok til å takle det før jeg sa noe. Unnskyld, jeg vet det er vanskelig å høre.» «Ja, men… Jeg vet ikke. Jeg føler liksom brikkene faller litt på plass nå.»

De ble sittende lenge i sofaen. Ingen sa noe. Moren snufset litt i blant og tok seg en slurk rødvin. Wendy satt urørlig. «Mamma, jeg må gå i gang med eksamen. Jeg tror jeg bare skriver om den gamle lenestolen der.»  

«Tilfeldig side» er en oppgave jeg gir til meg selv som en utfordring. Da går jeg inn på Wikipedia og trykker ’tilfeldig side’ helt til jeg finner en overskrift jeg vil bruke. Denne gangen ble det «Wendy«.

Min anmeldelse av denne teksten: Den ble veldig naiv og forutsigbar, og kunne like gjerne vært en stiloppgave skrevet av en fjortenåring. Men det var en grei øvelse og jeg syns språket flyter fint. Historien kunne vært bedre, det er jeg klar over. Skal prøve på noe mer utfordrende neste gang. Vi skribles!

Reklamer

Velkommen!

Så hyggelig at du fant veien inn hit!

Jeg opprettet denne siden for å ha et sted å poste mine tekster og skriblerier. Jeg har nylig funnet ut at jeg vil satse på oversettelse og skriving «as a living» og trenger motivasjon for å sette meg ned å skrive. Da er jo en blogg er midt i blinken!

Jeg skal prøve å legge ut tekster jevnlig og ønsker gjerne tilbakemeldinger.

That´s it for now! Vi scribbles snart!

<3

Skriblerier. Lek og blodig alvor.

%d bloggere like this: