Kategoriarkiv: Tekster

Tekster jeg har skrevet.

Redd

Jeg er redd for å feile.

Jeg er redd for at jeg har bestemt meg for å drive med noe som jeg ikke er egnet til å drive med, som alle andre kan gjøre mye bedre enn meg.

Jeg er redd for å måtte begynne om igjen, enda en gang.

Jeg er redd for at Nav ikke skal forstå at jeg faktisk VIL jobbe og at jeg faktisk PRØVER å skaffe meg jobb, og at det er en tung jobb bare det.

Jeg er redd for at andre skal tenke at jeg er lat siden jeg ikke har en ordentlig jobb, for at de skal tro jeg bare sitter på ræva hele dagen.

Jeg er redd for å bare få avslag.

Jeg er redd for å bli tatt useriøst.

Jeg er redd.

Men det går bra.

Advertisements

Syk

Det svir i øynene. Jeg har så lyst til å holde de lukket, men da sovner jeg bare. Og jeg har sovet nok. Jeg har ikke gjort annet enn å sove. Så jeg holder øynene åpne. Bruker alle musklene det er mulig å bruke for å holde øyne åpne. Jeg gleder meg til klokka har passert ti, da er det innafor å legge seg igjen.

Det dunker i hodet. Det kjennes som om en av de syv dvergene sitter inne i hodet mitt og hamrer. Altså, en miniatyrdverg. En dvergdverg. Han hamrer noe så jævli. Og jeg har tatt piller. To stykker. Men de hjelper ikke. Dvergdvergen sitter der ennå. Og han er hissig.

Det klør i halsen. Jeg harker. En annen dvergdverg sitter helt sikkert der med en liten fjæl i hånda. Han kiler meg, jeg harker, han kiler igjen, jeg harker igjen. Sånn holder vi på. Den lille dvergdvergen i halsen og jeg.

Jeg mangler konsentrasjon. Jeg klarer ikke sette meg ned med noe. Jeg blir rastløs, klarer ikke å stoppe tankene. Å lese bok er utelukket. Å jobbe med oversettelse er nesten like vanskelig. Det eneste jeg klarer er å spille sudoku på telefonen. Jeg er syk og jeg hater det.

(Er det lov å si ‘dverg’?)

En telefon til besvær

Jeg vandret nedover Karl Johan. Det var lørdag ettermiddag og det myldret av folk. Gatemusikanter på hvert hjørne, barn som klatret på alt de kom over og venninnegjenger som tydeligvis trodde de eide gata. En ung mann kom bort til meg med en perm under armen. På den sto det ‘Unicef’. Før han fikk sagt noe, sa jeg ‘jeg støtter dere allerede’ og gikk videre. Jeg løy ikke, men kunne like gjerne gjort det. Litt lenger ned kom to rumenske jenter bort til meg og lurte på om jeg vil kjøpe magasinet deres. ‘Please’ og ‘you’re very beautiful’ var åpenbart det eneste de kunne på engelsk. Jeg smilte, ristet på hodet og gikk videre.

Hun kom gående tjue meter fra meg. Mobilen til øret, som vanlig. Jeg hadde ikke sett henne på et par måneder og hadde gledet meg til å ta en kaffe. Vi hilste så vidt og hun ga meg en klem, mens hun snakket i telefonen, visstnok med kjæresten. Skravlingen pågikk mens vi gikk bortover. Jeg sa ikke et ord. Hun lo. Han hadde tydeligvis sagt noe morsomt.

Vi gikk inn på en kafe, fant oss et bord. Hun var fremdeles i telefonen og gestikulerte noe til meg. Jeg antok at hun mente at jeg skulle gå og kjøpe meg noe først. Jeg gikk til disken og bestilte en svart kaffe. Det var dagens første kaffe og den var svært etterlengtet. Jeg betalte, takket og gikk tilbake til bordet. Jeg satte kaffekoppen foran meg og stirret på henne. Hun tok telefonen til det andre øret, nikket mot disken, smilte og reiste seg. Jeg satt igjen ved bordet og så på henne. Hun snakket høyt, det var tydelig at de andre i lokalet ble brydd. Men jeg tror ikke hun en gang enset det.

Hun hadde kjøpt en kaffe og en Cola Zero. Hun måtte støtte telefonen med skulderen for å få med seg alt. Hun satte seg og endelig forsto hun at hun kanskje burde vie litt tid til meg. Hun avsluttet samtalen, men hun beklaget seg ikke.

Vi satt lenge og pratet og etterhvert klarte jeg å legge irritasjonen til side. Likevel ble den vekket hver gang hun tok frem telefonen. Svare på en tekstmelding, sende en snap, sjekke Instagram. Titt og ofte, som om hun var redd for å gå glipp av noe. At hun gikk glipp av vår samtale virket ikke som om plaget henne.

Telefonen hennes ringte igjen. ‘Mamma’ sto det i displayet. Jeg skjulte et sukk. Samtalen ble ikke så lang. Da hun nevnte at hun var på kafe med meg, hadde moren hennes nok dannelse til å avslutte praten.

Etter en times tid unnskyldte jeg meg og sa jeg burde komme meg hjem. Jeg hadde fått nok av å være nummer to. Vi betalte. Hun tastet feil kode på kortterminalen fordi hun samtidig holdt på å skrive en tekstmelding.

Utenfor la hun telefonen i lomma. Vi avsluttet høflig og ga hverandre en klem med et løfte om å sees igjen snart. Etter å ha gått noen skritt snudde jeg meg og så etter henne. Hun hadde tatt frem telefonen igjen og gikk bøyd over den. Hun så ikke at hun var på vei rett inn i en stor blomsterkrukke. Hun snublet, veltet forover og deiset i bakken. Telefonen seilte ut av hendene hennes. Hun reiste seg kjapt. Det var tydelig at stoltheten hadde fått den største knekken. Og telefonen. Den hadde falt i bakken, skjermen var knust og det var ikke så mye som en vibrasjon igjen i den. Jeg smilte forsiktig før jeg løp bort til henne.

300 ord om Djengis Khan

For et par uker siden kontaktet jeg et firma som driver med oversetting. Jeg ønsket å jobbe freelance for de, og de ga meg to oppgaver for å «teste meg». Den ene var en svensk tekst som skulle oversettes til norsk. Den andre oppgaven var å skrive 300 ord om Djengis Khan. 

Djengis Khan (ca. 1162-1227)

Da han kom til verden, fikk han navnet Temújin. Hans far var stammehøvding og ble drept da Temújin var 9 år gammel. Dette ble starten på noen harde år for Temújin og resten av familien hans. Selv med høvdingblod i årene, var han nå nederst rangsstigen.

Han forsto raskt at for å overleve måtte han oppdrive makt. Temújin klarte å samle mongolene på tvers av stammer som tidligere hadde vært i krig, og dannet dermed en stadig større og mer mobil hær. Han tok nå navnet Djengis Khan, som betyr «den største hersker».

Djengis Khan var en av historiens mest brutale og kaldblodige herskere, men han var også en glimrende strateg og organisator. Han skapte allianser med de som var sterkere enn ham og utkjempet kun slag han var sikker på å vinne. Hans veltrente armé kunne tilbakelegge store avstander på kort tid og var svært lojal mot sin barbariske leder.

Han erobret hele kontinentet med sin effektive og dyriske krigføring, og det sies at han er ansvarlig for omkring 40 millioner menneskers død. Frykt var hans viktigste våpen. Massakre, terror og massevoldtekter var en del av hans taktikk og gjorde hans fiender nærmest paralysert av frykt. Fra år 1206 til hans død i 1227 erobret Djengis Khan verdenshistoriens største imperium – Mongolriket. På det største strakte dette seg fra Øst-Europa i vest til Korea i øst og fra Sibir i nord til Omanbukten i sør.

Det er nok av myter rundt Djengis Khans liv, men de mest berømte omhandler likevel hans død. Noen mener han ble drept på slagmarken, andre hevder at han døde av malaria. Uansett hvordan han døde, gjorde hans tilhengere seg stor umake av å holde gravstedet hans hemmelig. Gravkammeret ble møysommelig skjult og er fremdeles et mysterium for historikere verden over.

Speilbilde

Hun ser seg i speilet. Så feit hun er. En mage som tyter ut både her og der. Lår som gnisser inntil hverandre, fordi de er for tykke. Hofter som er altfor brede og en rumpe som er altfor stor. Det skvulper. Skvulp, skvulp, skvulp. Fett som disser. Æsj. Hva skjedde? Hvordan ble hun så feit? Så stygg? Så ekkel? Skvulp. Magen henger over buksekanten. Masse fett, masse hud. Ikke rart hun er singel. Hvordan kan vel noen bli glad i et sånt fettberg?

Moren kommer inn og gir henne en klem. Hun kan kjenne ribbeina hennes, de utstående hoftebeina. Skinn og bein, knoker som stikker ut. «Nå må du ikke bli tynnere, jenta mi.»