En telefon til besvær

Jeg vandret nedover Karl Johan. Det var lørdag ettermiddag og det myldret av folk. Gatemusikanter på hvert hjørne, barn som klatret på alt de kom over og venninnegjenger som tydeligvis trodde de eide gata. En ung mann kom bort til meg med en perm under armen. På den sto det ‘Unicef’. Før han fikk sagt noe, sa jeg ‘jeg støtter dere allerede’ og gikk videre. Jeg løy ikke, men kunne like gjerne gjort det. Litt lenger ned kom to rumenske jenter bort til meg og lurte på om jeg vil kjøpe magasinet deres. ‘Please’ og ‘you’re very beautiful’ var åpenbart det eneste de kunne på engelsk. Jeg smilte, ristet på hodet og gikk videre.

Hun kom gående tjue meter fra meg. Mobilen til øret, som vanlig. Jeg hadde ikke sett henne på et par måneder og hadde gledet meg til å ta en kaffe. Vi hilste så vidt og hun ga meg en klem, mens hun snakket i telefonen, visstnok med kjæresten. Skravlingen pågikk mens vi gikk bortover. Jeg sa ikke et ord. Hun lo. Han hadde tydeligvis sagt noe morsomt.

Vi gikk inn på en kafe, fant oss et bord. Hun var fremdeles i telefonen og gestikulerte noe til meg. Jeg antok at hun mente at jeg skulle gå og kjøpe meg noe først. Jeg gikk til disken og bestilte en svart kaffe. Det var dagens første kaffe og den var svært etterlengtet. Jeg betalte, takket og gikk tilbake til bordet. Jeg satte kaffekoppen foran meg og stirret på henne. Hun tok telefonen til det andre øret, nikket mot disken, smilte og reiste seg. Jeg satt igjen ved bordet og så på henne. Hun snakket høyt, det var tydelig at de andre i lokalet ble brydd. Men jeg tror ikke hun en gang enset det.

Hun hadde kjøpt en kaffe og en Cola Zero. Hun måtte støtte telefonen med skulderen for å få med seg alt. Hun satte seg og endelig forsto hun at hun kanskje burde vie litt tid til meg. Hun avsluttet samtalen, men hun beklaget seg ikke.

Vi satt lenge og pratet og etterhvert klarte jeg å legge irritasjonen til side. Likevel ble den vekket hver gang hun tok frem telefonen. Svare på en tekstmelding, sende en snap, sjekke Instagram. Titt og ofte, som om hun var redd for å gå glipp av noe. At hun gikk glipp av vår samtale virket ikke som om plaget henne.

Telefonen hennes ringte igjen. ‘Mamma’ sto det i displayet. Jeg skjulte et sukk. Samtalen ble ikke så lang. Da hun nevnte at hun var på kafe med meg, hadde moren hennes nok dannelse til å avslutte praten.

Etter en times tid unnskyldte jeg meg og sa jeg burde komme meg hjem. Jeg hadde fått nok av å være nummer to. Vi betalte. Hun tastet feil kode på kortterminalen fordi hun samtidig holdt på å skrive en tekstmelding.

Utenfor la hun telefonen i lomma. Vi avsluttet høflig og ga hverandre en klem med et løfte om å sees igjen snart. Etter å ha gått noen skritt snudde jeg meg og så etter henne. Hun hadde tatt frem telefonen igjen og gikk bøyd over den. Hun så ikke at hun var på vei rett inn i en stor blomsterkrukke. Hun snublet, veltet forover og deiset i bakken. Telefonen seilte ut av hendene hennes. Hun reiste seg kjapt. Det var tydelig at stoltheten hadde fått den største knekken. Og telefonen. Den hadde falt i bakken, skjermen var knust og det var ikke så mye som en vibrasjon igjen i den. Jeg smilte forsiktig før jeg løp bort til henne.

Advertisements

Gi meg gjerne en tilbakemelding <3

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s